Forskningsfremgang på anvendelsen av titanlegeringsmaterialer i ortopedi

Titanlegeringhar blitt et ofte brukt materiale i ortopedisk klinisk praksis (som f.eks. interne fikseringsstålplater og kunstige ledd) på grunn av dets utmerkede mekaniske egenskaper og osteogene evne, men det har begrensninger som metallinerthet og ionefrigjøring. Den nye titanlegeringen optimerer de fysisk-kjemiske og biologiske egenskapene gjennom materialvitenskap. Denne artikkelen gjennomgår forskningsfremgangen innen ortopedisk anvendelse og gir referanse for utviklingen av feltet.

Materialene til ortopediske implantater er hovedsakelig metaller, inkludert rustfritt stål, kobolt og dets legeringer, titan og dets legeringer, etc. Blant dem er titanlegeringer mye brukt i klinisk praksis på grunn av deres enestående fordeler som biokompatibilitet, høy styrke, korrosjonsbestandighet og lav tetthet. I de siste årene har mange forskere utført-dypende forskning på prosesserings- og produksjonsmetoder, overflatemodifisering, porestørrelse og porøsitet til titanlegeringer, med sikte på å løse problemene med høy elastisitetsmodul, overflateinerthet og metallionfrigjøring som titanlegeringer står overfor i kliniske applikasjoner. Disse studiene vil ikke bare bidra til å forbedre den biologiske påføringseffekten av titanlegeringer, men også forbedre osseointegrasjonsegenskaper, antibakterielle egenskaper og sikkerhetsegenskaper in vivo. I denne artikkelen blir overflatemodifikasjonen og modifikasjonen, strukturelle egenskaper og forskjellige typer titanlegeringer av titanlegeringer kort gjennomgått, for å få en-dypende forståelse av dagens status, fordeler og ulemper med titanlegeringer i biologiske applikasjoner, samt deres forskningsfremgang og fremtidige utviklingsretninger.

1. Strukturen til bein og fordeler og ulemper med titanlegering
Ben har en lagdelt struktur på makroskopiske, mikroskopiske og nanoskala nivåer, og inneholder både organiske og uorganiske mineraler. I henhold til struktur og tetthet kan den deles inn i trabekulært ben og kortikalt bein. Trabekulært bein består av et porøst nettverk med en porøsitet på 50%~90% og en elastisitetsmodul på 0,02~2 GPa, mens kortikalt bein er fast, med en porøsitet på 3%~5% og en elastisitetsmodul på 3~30 GPa. Benet endrer seg konstant på grunn av de forskjellige trykkene som påføres, så ethvert modulmisforhold mellom implantatet og beinet kan føre til benresorpsjon assosiert med Wolffs lov. Det ideelle ortopediske implantatet bør fremme beinregenerering i det skadede området samtidig som det gjenoppretter den fysiske funksjonen til beinet. Generelt bør de være nær naturlige bein og styres av følgende grunnleggende egenskaper:
(1) Biokompatibilitet;
(2) samsvarende mekaniske egenskaper;
(3) Svært porøs struktur.

I tillegg er antibakterielle egenskaper også viktige.

news-700-450

I ortopedi brukes titanimplantater i et bredt spekter av bruksområder, inkludert hofte- og kneproteseerstatninger for behandling av ulike typer leddgikt, spinalfusjonsenheter for å sikre stabiliteten til degenerative og ustabile ryggvirvler, og ulike frakturfikseringsenheter som metallplater, skruer og intramedullære negler. Ettersom antallet implantasjonsprosedyrer fortsetter å øke, står pasientene overfor mange risikoer som bakteriell infeksjon, dårlig osseointegrasjon og aseptisk betennelse. Selv om titanlegeringer er kjent for sin utmerkede biokompatibilitet og korrosjonsbestandighet, kan deres potensielle mangler ikke ignoreres: for det første har ubehandlede titanlegeringsimplantater en biologisk inert overflate, som påvirker deres interaksjon med levende organismer; for det andre har titanlegering i seg selv ikke antibakterielle egenskaper; For det tredje, til tross for dens gode biokompatibilitet, når oksidfilmen på overflaten er skadet, kan skadelige metallioner frigjøres i blodet, noe som kan forårsake alvorlige helseproblemer.

 

2. Overflatemodifisering og modifikasjon av titanlegering
Dårlig tidlig beintilheling ved bein-implantatgrensesnittet regnes som en av hovedårsakene til postoperativ svikt. De siste årene har utviklingen av overflatemodifikasjonsteknologi gitt nye ideer for å løse de ovennevnte problemene. Forskere tilsetter visse stoffer til overflaten av titanlegeringer for å oppnå anti-infeksjons-, osteogene, slitasje--bestandige, korrosjons--- og anti-oksidasjonseffekter. Kjemiske overflatemodifikasjonsteknikker inkluderer anodisering, mikro-bueoksidasjon, elektroforetisk avsetning, kjemisk dampavsetning, alkalioppvarming og atomlagsavsetning.
Ved å danne kjemiske bindinger festes nye stoffer med sterke bindingskrefter. I tillegg har kjemisk overflatemodifikasjonsteknologi blitt tilpasset implantater med komplekse former, som har store bruksmuligheter i modifisering av 3D-utskrift av titanlegeringer. I motsetning til kjemiske metoder, endrer ikke fysisk overflatemodifikasjonsteknologi de kjemiske egenskapene til materialer, men er avhengig av laser, høy-energipartikler, ultralyd og andre teknologier for å endre overflateutseendet og den mikroskopiske morfologien til titanlegeringer.
Tradisjonelle sandblåsingsteknikker øker overflateruheten til titanlegeringer, og forbedrer den tidlige stabiliteten til implantater. Laser er en relativt ny teknologi som endrer strukturen til materialer på nanometer- og mikrometernivå. Branemark et al. brukte laserteknologi for å modifisere implantatet på et spesifikt sted og deretter plasserte det i tibia og femur, og resultatene viste at denne teknikken forbedret forankringen av bein-implantatgrensesnittet. Gittens et al. utviklet en overflatemodifikasjonsmetode for å produsere nanoskalafunksjoner på titanplater, noe som fører til forbedret osteoblastdifferensiering. Den porøse titanstrukturen ble belagt med flerlags gelatin og kitosan inneholdende benmorfogenetisk protein eller vankomycin, som viste sterk antimikrobiell aktivitet mot planktoniske og adherente bakterier.

news-700-450


Blant de forskjellige overflatebeleggene er plasmasprøyting av hydroksyapatitt (HA) den mest brukte på grunn av fordelene som enkel betjening og lav pris. I tillegg kan mikro-bueoksidasjon, hydrotermisk behandling, elektroforetisk avsetning og andre teknologier med hell danne HA-belegg på porøse titanoverflater. Studier har sammenlignet plasmasprayede HA-belegg med elektrokjemisk avsatt HA-belegg, og resultatene viser at sistnevnte har høyere overflateruhet og fuktbarhet.
Biokompatibilitet kan forbedres ved å belegge keramikk og andre alkalimetalloksider. Urbanski et al. [18] belagt Ti6Al4V med titandioksid og silika og plasserte det i lårbenet på rotter, og fant ut at den inflammatoriske responsen til materialet var mild. En ny metode er å belegge titanlegeringer med landbruksavfall som rishusaske, sukkerrørbladaske, peanøtter og maisskaller, da disse materialene inneholder store mengder oksider av silika og andre relaterte nanopartikler eller mikropartikler. Denne metoden har blitt brukt i bioglass og keramikk, hvor risskall brukes i stedet for silika som belegg for bioglass.
3. Strukturelle egenskaper av titanlegering
Materialets ru overflate tiltrekker seg flere betennelsesceller til å feste seg, slik som makrofager, som er kjent som fenomenet "ruhet". Det ble funnet at den gjennomsnittlige ruheten til materialet var 0,51 ~ 1,36μm, noe som kunne fremme polariseringen av adherente makrofager til M2-fenotypen. Olivares-Navarrete et al. fant at Ti6Al4V på en ru overflate forbedret det lokale inflammatoriske miljøet sammenlignet med Ti6Al4V med en glatt overflate, og celler som vokser på overflaten reduserte pro-inflammatoriske interleukinnivåer. Derfor bidrar titanlegeringer med spesifikk overflateruhet ikke bare til regulering av tidlig betennelse av makrofager, men også til osseointegrasjon i det senere stadiet.
I tillegg til ruhet er andre fysiske egenskaper til titanlegeringsoverflater også relatert til beinvekst, som fuktbarhet, zetapotensial og overflateenergi. I tillegg forbedrer kalsiumfosfatbelegget dopet på 3D-trykt porøst titan tidlig osseointegrasjon og forkorter tilhelingstiden. Et forskerteam har utviklet en kjemisk aktiveringsmodifikasjon som selektivt fremmer proteinadsorpsjon og derved forbedrer osteoblastadhesjonen på titanoverflaten, som ikke innebærer å danne et bioaktivt lag, men endrer overflateforholdene for å lette biofiksering og forkorte beinveksttiden rundt titanimplantater.

De fysiske og kjemiske egenskapene og morfologien til materialet påvirker fuktbarheten direkte, som igjen regulerer adsorpsjonen av biomolekyler og cellefesting. Overflatehydrofilisitet reduserer bakteriell adhesjon (ved å svekke van der Waals-krefter), og reduserer dermed risikoen for implantatinfeksjon og fremmer tidlig osseointegrasjon. Tradisjonelle titanlegeringer er utsatt for stressokklusjon og benresorpsjon på grunn av deres høye elastisitetsmodul, og det er vanskelig å reprodusere den lagdelte strukturen til beinvev. Det porøse titanmaterialet reduserer modulen gjennom porestrukturen og forsterker forankringseffekten ved hjelp av beinvekst. Dens forberedelsesteknikker (f.eks. sintring, 3D-utskrift) kan nøyaktig kontrollere porestørrelsen og porøsiteten til sammenkoblede porer.

3D-utskriftsteknologi har to fordeler i forhold til tradisjonell produksjon: mikroskopisk tilpasning av naturlig benmodul gjennom forhåndsinnstilte porer for å redusere risikoen for stressmaskering og løsnede; På makroskopisk nivå brukes CT-skanning for å oppnå dobbel mekanisk og morfologisk tilpasning av komplekse beindefekter.

 

news-700-450

 

Den nye sintrede porøse titanlegeringen simulerer vellykket den uordnede strukturen og elastisitetsmodulen til spongøst bein gjennom 75 % porøsitetsdesign. In vitro-eksperimenter viste at denne strukturen betydelig fremmet adhesjonen og spredningen av osteoblaster, og dens osseointegrasjonsytelse var bedre enn for 3D-trykt porøst titan. Dens strukturelle egenskaper (porestørrelse, porøsitet, romlig fordeling, etc.) påvirker osseointegrasjon gjennom tre mekanismer: (1) mekanisk egenskapstilpasning; (2) Forbindelse av porer for å fremme migrering av benstamceller; (3) Optimaliser nærings-/oksygentransport og vaskulær infiltrasjon.

Porestørrelse og porøsitet er de regulatoriske kjerneparametrene: selektive lasersmeltestudier viser at den 632 μm sylindriske porestørrelsen er mer gunstig for beinvekst enn 309 μm/956 μm, og 801 μm porestørrelse kan forbedre den opprinnelige stabiliteten. Den kritiske terskelen viste at < 400 μm hindret cellepenetrasjon, > 900 μm resulterte i utilstrekkelig benkontakt, og porøsitetsområdet på 75 %-85 % var optimalt.

Når det gjelder titanlegeringstype, dominerer Ti6Al4V markedet, men det er en cellegiftrisiko for frigjøring av Al/V-ioner. Nye legeringer som Ti-15Ta-10.5Zr og Ti-13Nb-13Zr reduserer modulen samtidig som styrken opprettholdes ved å justere grunnstoffsammensetningen. Innovative retninger som superelastisiteten til nikkel-titanium-legeringer og de antibakterielle egenskapene til kobber/sølv Ti6Al4V er verdt å være oppmerksom på.

De nåværende utfordringene fokuserer på: (1) den nøyaktige transformasjonen av legeringsgitterstruktur ved additiv produksjonsteknologi; (2) Det er nødvendig å styrke verifiseringen av hele kjeden av in vitro, in vivo og klinikk. Fremtidig forskning bør fokusere på det kvantitative forholdet mellom strukturelle parametere og biologisk aktivitet for å fremme utviklingen av persontilpassede beinreparasjonsimplantater.

4. Sammendrag og utsikter
Titanlegeringer har blitt brukt som plasseringsmaterialer siden 1960-tallet. Siden den gang har forskere forsket på å endre legeringssammensetning og overflateegenskaper for å utvikle et materiale med den beste kombinasjonen av mekaniske og kjemiske egenskaper. Ulike moderne prosesseringsprosesser, samt passende overflatebelegg og modifikasjoner, for å oppnå de ønskede egenskapene til titanimplantater. Mer ressurser og forskning er nødvendig for å utvikle en titanlegering som er tøff, biokompatibel, korrosjons-bestandig og slitasjebestandig.
Ved å forstå de ulike egenskapene til titanlegeringer, foreslås forskjellige løsninger for problemene med høy elastisitetsmodul og overflateinerthet til titanlegeringer, og overflatemodifisering og overflatemodifisering er ofte brukte metoder for å øke overflateaktiviteten til titanlegeringer. Produksjonen av porøse titanlegeringer løser ikke bare problemet med høy elastisitetsmodul, men øker også den biologiske ytelsen til osseointegrasjon. Imidlertid er det fortsatt mange problemer som må diskuteres og løses i produksjonsprosessen av ulike porøse titanlegeringer. Påføringen av funksjonaliserte belegg av porøse strukturer og oppdagelsen av trabekulære biomimetiske strukturer gir bedre alternativer for å fremme biologiske anvendelser av titanlegeringer. I fremtiden håper man at mens man forbedrer den mekaniske strukturen og andre egenskaper til titanlegeringer, vil påføringen av biologiske funksjonelle belegg på overflaten av titanlegeringer kontinuerlig forbedres, og nye fremskritt og oppdagelser vil bli gjort for å øke lokal beinvekst, osseointegrasjon, antibakteriell og anti-infeksjon.

Du kommer kanskje også til å like

Sende bookingforespørsel